Det jeg ikke vet. At jeg vil vite. At jeg vil fremstå som en som vet. Dette er ting jeg tenker på mens jeg leser Lykka er ein sjeldan fugl av Anna Gavalda (min første Anna Gavalda). Jeg tenker på de tingene, og i tillegg, når jeg har lagt den gigantiske mursteinen fra meg, når jeg har lagt den fra meg og ser den i forbifarten, på vei ut døra, på vei mot pc-skjermen, så tenker jeg også på om hvorvidt navnet hennes rimer når man uttaler det på fransk. a-NA ga-val-DA.

170512

Tok med noen ekstra kvadratcentimeter fra bordplaten min. Bare hyggelig.

Men mest tenker jeg på utilstrekkeligheter. Eller, ikke kun utilstrekkeligheter. Jeg klarer å falle inn i boken, kjenner meg selv bli bergtatt av det jeg opplever som virtuositet, måten hun veksler mellom ulike fortellingsmodi tilsynelatende sømløst uten at leseopplevelsen blir springende, ute av fokus. Men ofte, når Gavalda får meg til å kjenne det svenskene kaller häpnad (det som jeg, nordmannen, kvier meg litt for å kalle «ærefrykt»), drar disse utilstrekkelighetstankene meg i neste nå ut av dette nådefulle (jeg burde kanskje kvie meg fra å snakke om nåde også) øyeblikket mitt.
Fordi jeg nærer en forestilling om det fantastiske denne lesningen gjør med meg er bygget på sand. At jeg ikke vet hva jeg snakker om, hva jeg føler om, fordi jeg ikke vet en dritt om litteratur. Jeg lengter etter sikkerheten som (illusjonen av?) autoritet og ekspertise bringer med seg. Å kjenne at denne transformerende opplevelsen har en viss legitimitet, at jeg kan forankre den i kunnskap.

Eksisterer denne saligheten kun fordi jeg rett og slett ikke vet bedre? Er nytelsen kun gyldig når jeg kan forsvare den med fornuft? Er det virkelig slik det henger sammen? Higer virkelig underbevisstheten min etter kildehenvisninger for nytelse? Høh.
Det er mulig jeg er i ferd med å bevege meg inn i et emosjonelt sumpland som er altfor nært den typen åpenhet som vil gjøre dette til et helt annet slags innlegg enn lesegrublingen jeg opprinnelig hadde sett for meg, så det er sikkert lurt å korrigere kursen før jeg synker til bunns.

OK. La meg forsøke med et sitat. Jared Shurin fra den fantastiske bloggen Pornokitsch gjenga tilbake i 2010 dette S. T. Joshi-gullkornet (mine uthevinger):

Critics occupy a central function in the establishment of a literary canon, and they are important in counteracting the spurious impressiveness of mere popular appeal. But the key is not the mere expression of a judgment upon a given author or work, but a judgment informed by an exhaustive knowledge of the field and – that most intangible and indefinable of qualities – a keen critical sense that distinguishes the superficial from the profound, the meretricious from the sincere, and the obvious from the complex.

Nå, jeg kunne ha valgt å fokusere på den siste av de to egenskapene, men skulle jeg noengang komme i besittelse av såpass mye selvtillit at jeg er i stand til å tilskrive meg selv en slik dygd (eller til og med potensialet for den), er jeg temmelig sikker på at jeg vil tilbringe tiden min med alt annet enn litteraturkritikk. Den første av dem, derimot, ser jeg på som tilegnbar. Om ikke en så uttømmende kunnskap og kjennskap som en kritiker av Joshis kaliber — da tror jeg man må starte litt tidligere enn 35 — men i alle fall en skinnvariant. Om ikke uttømmende, så i alle fall raus.

Men hva skal jeg egentlig med en slik kunnskap? Vil jeg ha den ene og alene for å døyve tvilen min? Et reisverk for denne omtalte selvtilliten (og kan man ikke finne bedre ting å støtte seg på enn kunnskap om bøker)?

Svaret omfatter nok begge, men skal jeg være litt snillere med meg selv, tror jeg også det kan være fordi jeg rett og slett elsker kritikk. Jeg elsker tankeprosessene og resonnementene, jeg elsker å bivåne observasjoner og analyser som skjærer gjennom et verk og finner grunnen til at det har blitt skapt. Jeg elsker først og fremst måten kritikken belyser kontakten mellom menneske (publikum) og skaperverk, uansett hvordan den kommer til uttrykk — om det er en reaksjonsvideo eller en akademisk tekst eller noe bestevennen din sier til deg mens dere tusler ut av kinosalen. Det er det nærmeste jeg kommer hengivelse til religion, tror jeg: troen på verdien av det som skapes når en person lykkes med å formidle noe ytterst personlig eller universelt de har observert i møte med noe andre mennesker har skapt.

Så, skal jeg utvise meg selv litt veldedighet, er det kanskje like mye der usikkerheten stammer fra som fra trangen til å vise meg, eller min nådeløse hang til selvsaging: jeg ønsker å <i>vite</i>, fordi jeg vet at kunnskapen vil gjøre meg mer skikket til å gjøre det jeg elsker.

…faen, eg veit’kje. Jeg synes i alle fall Lykken er ein sjeldan fugl er helt eksepsjonell så langt, og jeg skulle ønske jeg hadde hatt mer kontekst å sette følelsene mine inn i.

Reklamer

160708

«Det er egentlig ikke vanskelig å skrive om livet. Det er vanskelig å skrive noe vesentlig om livet».

Ny Flamme-singel i postkassa. Av Ellen Mari Thelle: Ingen ting her. For en gangs skyld legger jeg ikke en av disse til sides, lar den bli liggende helt til neste flyttelass, helt til flyttelasset etter der igjen (eller etter der igjen), når jeg innser at jeg aldri kommer til å lese denne bunken med småtrykk jeg til sammen har betalt i dyre dommer for. Og kaster dem et eller annet sted fordi jeg er for lat eller stressa til å finne ut hvordan jeg kan kvitte meg med dem på en måte som ikke håner alt det harde arbeidet forfatterne og redaktørene og designerne tross alt har lagt ned. Denne gangen skal jeg faktisk lese.

Lenge tenker jeg at dette heftet ikke er noe annet enn en blogg (sa bloggeren, foraktfullt). Strødde tankekorn fra en person som forgjeves forsøker å skrive noe stort mens livet hele tiden kommer i veien. Men deri ligger Thelles avledningsmanøver. Hun viser oss noe ordinært, en frustrert-men-ikke-frustrert kvinnes liv som mor og forfatter. Detaljer og situasjoner som virker trivielle der og da, men med en lamslående oppsamlet effekt.

En av de siste sidene: Fortelleren besøker en venn som snart skal føde. Hun ser en kvinne så livredd for det hun snart skal gjennomgå at livet virker å ha forlatt henne, på terskelen til det ukjente. Beskrivelsen av å se et annet menneske transformert av angst får meg på gråten. Fortelleren innser noen avsnitt senere at hun kanskje tok feil når hun snakker med vennen på andre siden av fødselen, at hun ikke så angst i vennen sin, men en slags preventiv selvutslettelse i påvente av en forestående kamp. Men denne justeringen gjør ikke at Thelles skildring av førsteinntrykket fremstår som mindre sant, snarere tvert i mot.

Noen sider senere avsluttes heftet med en kapitulasjon. Rett etter å ha fullstendig slått meg til bakken med håndverket sitt, lar Thelle fortelleren legge ned pennen med et hjertesukk om at alle våre verker til slutt vil viskes ut av tidens gang (adskillig mer velskrevet, selvfølgelig). Noe som kunne ha vært en lat utvei, blir bare nok et bevis på hvor drevent Thelle bruker de foregående små skildringene av morskjærlighet og forfatterfrustrasjon til å underbygge og forberede både skjellsettende medmenneskelig observasjon og på-grensen-til-overdrevet patos.

Jeg må lese de andre bøkene hennes. Og jeg må finne bunken min med uleste Flamme-singler.

160514

Hjem. Hjemme. Dette er ikke hjemme, selv om du kan se sengeteppet mitt såvidt, der nede i høyre hjørne. Selv om jeg sover med hodet rett nedenfor lampen der, en av tre netter, de andre to i andre enden. Så hvor er hjemme? Der mamma og pappa bor, eller der jeg ble født, eller noen (sjø)mil vestenfor der igjen, på øya der jeg vokste opp? Trondheim? Mosjøen? Alle disse stedene hjemsøker meg, våken og i drømme. Hjemsøker. Betyr det at de har lagt beslag på meg, at minnene er deres måte å si fra at du hører til her, kom tilbake? «Selv om du aldri kan komme tilbake vil du aldri føle deg hjemme hvis du ikke kan komme tilbake». Jeg vil gjerne hjemsøke selv, men vet ikke hvor.

Akkurat nå går jeg altså igjen her, i en ujevn radius rundt denne lampen, denne sengen. En gang, om noen riktig få år, når jeg ikke bor her lenger, skal også denne leiligheten hjemsøke meg. Forhåpentlig får jeg føle meg hjemme her en gang, før jeg flytter.

Handlingsreferat er gift. Handlingsreferat er bokrapportene vi fikk i lekse på skolen da vi var små, en utspekulert måte å kontrollere at vi hadde lest det vi skulle. Å reprodusere handlingen i noe du har lest eller sett gjør deg ikke noe mer sofistikert enn en hermegås (om dette mytiske dyret i det hele tatt finnes, kan jeg love deg at dets egenskaper ikke er noe å strebe etter. Likevel legger handlingsreferater beslag på om lag tre fjerdedeler av de fleste bok- eller filmanmeldelser vi ser i dagspressen eller andre lignende fora, handlingsreferater som ikke inneholder et spor av personlig perspektiv eller analyse. Så lenge anmeldelsen da ikke er en såkalt slakt, og det personlige perspektivet består av hånlig nedlatenhet, eller «snark», som de sier på internettet.

Det er fullt mulig å skrive et handlingsreferat uten automatisk å spasere inn på bokrapporten eller forbrukerguidens enemerker. Trinn én er å gi blaffen i frykten for å spoile noe. Selvfølgelig skal du ikke gi bort godt gjemte tvister i handlingen, eller slutten, eller hvem morderen er, men så lenge du etterlever «ikke-vær-en-hestkuk»-mantraet, burde dette gå helt greit. Trinn to: finn ut hva du vil si om det du har lest, dine poenger, din opplevelse; og hvilke deler av plottet du trenger å referere i teksten vil åpenbare seg på magisk vis. Trinn tre: hvis forumet du skriver for eller formatet du skriver i på død og liv krever lange, uavbrutte spalter med handlingsreferat, sørg for at du ikke høres ut som en pressemelding eller vaskeseddel. Fortsett å konsentrere deg om delene av plottet som er viktig for det du vil fortelle, og flett så inn refleksjon, observasjoner og analyse i referatet. Trinn fire: gi for all del eff i alle disse trinnene, men husk at handlingsreferat i ufortynnet form er gift for den gode kritikken, men korrekt anvendt er det en potent ingrediens du ikke vil være foruten. Se for øvrig gårsdagens innlegg for å bivåne mine egne klossete forsøk på denne øvelsen.

Karavane igjen, vi er endelig (?), ettertrykkelig inne i det tyvende århundret, med Luigi Pirandellos «Donna Mimma». Enda en kvinnelig hovedperson, men redaktør Gordon Hølmebakk gir oss ennå ikke en kvinnes navn over tittelen. Diskusjonen om tvunget kvotering er ikke en jeg føler meg kvalifisert til å komme med innspill i her og nå, men jeg nekter uansett å tro at det ikke finnes en eneste novelle skrevet av en kvinne i hele litteraturhistorien før år 1900 som er minst like god og/eller representativ som den svakeste/minst representative av de seks Hølmebakk valgte ut. …okeida, et lite innspill til: den ekstra dimensjonen og bredden gitt av en slik representasjon i en historisk anlagt samling som denne veier opp for de aller fleste såkalt kvalitative og personlige hensyn. I en slik sammenheng som denne har ingen noengang tatt skade av å bevege seg utenfor komfortsonen sin. Gordon.

Underveis var jeg overbevist om at dette kunne være samlingens beste så langt, men til slutt munner novellen ut i brønnsvart fremskrittsfiendtlighet og misantropi fra Pirandellos side, og «Donna Mimma»s strålende øvelser i heseblesende, nærgående tredjepersonsprosa etterlater ikke stort mer enn en besk bismak. Som å ta en mellomgolvsveltende, bakoversveisende berg- og dalbane, for så å kaste opp litt i munnen når vognen stanser.

Det er ikke vanskelig å la seg imponere av hva Pirandello gjør med «Donna Mimma», rent fortellerteknisk. Gjennom sin først skråsikre, så mer og mer akterutseilte og ustø landsens jordmor Mimma, skildrer han henholdsvis lands- og storbylivet på Sicilia med både sirlig forsiring og bråkete, abstrakte inntrykk. De aller fleste miljøbeskrivelsene kommer gjennom Mimma og folkene rundt henne, om det er landsbysamfunnet hun tvinges til å forlate for å ta utdannelsen hun plutselig trenger etter femogtredve års virke som fødselshjelper, eller storbyen hun må flytte til for å oppnå det ufrivillige målet sitt. Pirandello beskriver aldri for beskrivelsenes skyld, vi aner omgivelsene fordi karakterene hans (spesielt Mimma, som virker å leve utenpå seg selv) gir gjenlyd mot dem, vi ser Sicilia som en flaggermus ville gjort det, med karakterenes støy som ping på sonaren vår.

Luigi Pirandello, bilde fra Wikimedia.

Luigi Pirandello, bilde fra Wikimedia Commons.

Plottet er enkelt, nesten sjablongaktig, som i en bildebok. De bevissthetsstrømmende fortellerstemmene både forsterker og veier opp for dette inntrykket, og maler de skjønneste bilder av tablåene vi blir presentert — Mimma som en levende helgen i sin småby, Mimma som blir presset ut av sin trygge posisjon av en yngre, utdannet jordmorkollega, Mimma som fortviler over den ukjente storbyen Palermo, Mimma som blir latterliggjort som en fortidslevning blant ungdommen og vitenskapen i klasserommet, Mimma som forvandlet og utdannet vender tilbake til et hjem som tross hennes nyvunnede kunnskap ikke vil ha henne lenger. Men bak fortellerstemmene og den virtuose prosaen er disse menneskene monstre; landsbymenneskene som først fornekter Mimma for hennes utdaterte skikker og håndtverk, og så fordi vitenskapen ikke har forvandlet henne på riktig måte, ikke som den yngre jordmoren, som blir akseptert når hun ikler seg Mimmas ham av gammel jordnærhet og tradisjoner over sin egen ungdom og fastlandsdannelse. Professoren og Mimmas unge klassekamerater i Palermo er monstre i sin moderne nedlatenhet.

Selv Mimma er et slags monster i starten av novellen, selv om jeg er usikker på om Pirandello gjør henne slik med vilje. Til tross for at hun først fremstår som et godhjertet og positivt nærvær i landsbyen, tilslører hun svangerskapet og fødselens harde virkeligheter (og seg selv) i myter og overtro på en måte som i mine øyne er naiv og bakstreversk. Men selv om reaksjonene hennes på fremskrittets ubønnhørlige krav er ekstreme, er de også menneskelige, noe som får Pirandello til å ligne det virkelige mosnteret, når han lar Mimma gå til grunne på et vis som smaker mer av hans egne fordommer mot vitenskapen og fremskrittet enn det gjør en velsignelse av Mimmas gammeldagse dyder og dygder.

Et lite apropos til det innledende avsnittet: skulle du befinne deg i nærheten av denne helgens lørdagsutgave av Dagens Næringsliv (altså 19. januar), les Toril Mois kulturspalte om det nært forestående Camilla Collett-jubileet.

Krim. Jeg hater «krim». Eller, for å være mest mulig spesifikk: den usikre og autentisitet- og kredfokuserte delen av meg som jeg er svært interessert i å kvitte meg med, hater «krim». Av en eller annen grunn har den norske kortversjonen av det som på engelsk går under det mer sobre navnet «crime fiction» kommet til å bli den norskeste av alle fiksjonssjangre, det de fleste voksne mennesker av typen Ola og Kari ser eller leser når de skal slappe av. Selv om mange av forfatterne og film- og fjernsynsskaperne som beskjeftiger seg med krim er særdeles dyktige, er det akkurat som om populariseringen av dette begrepet har gjort det til noe skittent og harry.

MOTHERLESSJa, jeg vet det er et stort sjokk. Tilårskommen hvit mann kvier seg for å like noe omfavnet av de store massene! STOPP PRESSENE! (det uttrykket burde glatt bortdefinere meg som relevant) . Poenget her er ikke å klyve opp på barrikadene for å forfekte at vi, feinschmekerne, vi som har peiling, vi som er bedre enn alle andre, tar tilbake krimmen fra filistinerne som har besudlet den. Det er heller det motsatte; jeg vil at jeg selv, og andre som kvier seg for å ta i en krimroman fordi det er noe morra deres leser, skal slutte å bry seg og lære seg å elske bomben. For min egen del, som alltid har elsket sjangerlitteratur, og som mener at mange av tidens beste forfattere jobber innen krim og spenning, handler det ikke om stort mer enn å akseptere sekkebetegnelsen og de ymse konnotasjonene den måtte ha, og heller tenke på den brede omfavnelsen som en mulighet til å smugle mer obskure uttrykk inn i hovedstrømmen. Og du, du som aldri har lest krim på grunn av ordet «krim» og dine egne fordommer, finn et eksemplar av Jonathan Lethems Motherless Brooklyn, eller Lars Keplers Hypnotisören, eller Madeleine Robins’ The Sleeping Partner, og oppdag at krim kan gjøre mye annet enn å underholde deg. Men dét og, heldigvis.

Alle skulle hatt en venn som Ippolit Ippolytytsj Ryzhitskij. Han er hovedpersonen Nikitins forsagte medboer og kollega i Anton Tsjekhovs novelle «Morsmålslæreren«. Ryzhitskij er en bikarakter som ikke påvirker historien på noe merkbart vis, hans definerende trekk begrenser seg til en egen evne til å lire av seg didaktiske selvfølgeligheter i tråd med hans virke som geografi- og historielærer. Han svarer på sedvanlig småprat om været med setninger som «Om vinteren må vi fyre i ovnen, men om sommeren er det varmt nok uten fyring«, og er ellers ikke god for stort annet enn å fungere som eksempel på ryggesløsheten til de mange unge mennene som fyker inn og ut av huset til Nikitins svigerfamilie uten å fri til Varja, hans kommende kones eldre søster.

Men jeg skulle gjerne hatt en slik venn som Ryzhitskij, delvis fordi mine egne tendenser til å komme med trivielle, stort sett ubrukelige utsagn om verden og mitt eget dagligliv ville ha virket relativt bagatellmessige, siden min godmodige og informative venn ville ha eksistert kun som et oppkomme av slike setninger. Selvfølgelig kunne et slikt vesen ha blitt irriterende i lengden, men jeg satser på at min egen Ippolit skulle ha vært like tilforlatelig og ufarlig som Tsjekhovs, og derfor mer eller mindre ute av stand til å gå en på nervene. En slik venn ville ha lettet utrolig på presset vi alle føler til å skulle være interessante og spennende samtalepartnere, og kanskje til og med forsyne oss med uventet innsikt i de selvfølgeligheter vi alle tar for gitt og vi ellers ville latt oss gå hus forbi uten refleksjon eller annen oppsikt.

Hvem vet, en Ryzhitskij som unngår det premature endeliktet Tsjekhov sjenker ham, vil kanskje også kunne redde oss fra skjebnen som blir hans venn Nikitin til del til slutt, forhindre oss fra å bli sittende fast i den eksistensielle kløen som suger all tilfredshet og lykke fra en situasjon som tilsynelatende ikke inneholder noe annet enn tilfredshet og lykke. En venn som vet, og som deler det han vet, vil kanskje kunne redde oss fra å gå til grunne i våre egne usikkerheter, vår trass mot de tingene vi faktisk vet og kan lite på.

Etter sytten hele innlegg på rad uten opphold er det på tide å gjøre en aldri så liten oppsummering (les: i det klokken begynner å nærme seg midnatt uten at jeg har skrevet eller lest noe i løpet av dagen, er det ikke annet å gjøre enn å se hva jeg helt uten forarbeid kan skrive om bøker eller skriving eller lesing).

Selv med visse reservasjoner (mer om disse senere) er jeg fornøyd med eksperimentet så langt. Det er allerede mye enklere å skrive noe uten å bli dratt ned av selvkritikk. Selvsensuren er, som oppmerksomme lesere sikkert har merket seg, blitt mye slakkere, som resultat av at jeg har innsett at det er mulig å skrive disse innleggene som om ingen leser dem eller har noen forventninger til dem i det hele tatt (svært nært virkeligheten, dette). Nei, sensuren er ikke fullstendig fraværende, men antallet selvmedlidende/selvpiskende setninger som ikke har kommet på trykk er tilfredsstillende høyt. I tillegg er det lettere å holde fingrene unna backspace-knappen og bare la ordene flyte.

Likevel tror jeg det er på tide å gjøre noen forsøk på å gjøre dette bedre. De dårligste og/eller minst målrettede innleggene jeg har skrevet så langt (som dette), har vært resultat av manglende eller fullstendig ikke-eksisterende forberedelser, samt en generell tendens til å utsette skrivingen til slutten av dagen. [Her var et par typisk lange setninger om min generelle tiltaksløshet. De er borte nå, ingen ting å takke for.] Å skrive om denne delen av prossessen gjør det veldig tydelig at en god del av problemene jeg har med å skrive er knyttet til andre problemer jeg har, og derfor i overkant personlige for selv et obskurt offentlig medium, så det burde være nok å si at det finnes forbedringspotensiale i måten jeg gjør plass til lesingen og skrivingen i dagliglivet. Skal jeg først skrive selvhjelpsprosa vil jeg helst ha oppnådd noe først.

De beste tingene jeg har skrevet i løpet av disse sytten dagene gjør meg trygg på at jeg kan bli flink til dette, kanskje til og med noe i nærheten av så flink jeg hadde vært om jeg ikke hadde sluttet å skrive og lese (bøker) jevnlig for ti år siden. Jeg holder fast ved at det aller viktigste her er produksjonen av ord på daglig basis, men på sikt burde jeg (de dagene jeg har tid, i alle fall) legge ekstra jobb i struktur og forberedelser, slik det foresvever meg at ordentlige skribenter gjør. Kanskje finner jeg ut at jeg har lyst til å være en ordentlig blogger et eller annet sted langs veien, og da skylder jeg mediet å gjøre jobben som skal til for å utnytte dets potensiale til fulle.

Ja, du der som fnøs av frasen «en ordentlig blogger»; bloggen er et legitimt medium, hvor Sturgeons lov (denne bloggen er foreløpig en del av de nitti prosentene. Og det er helt greit) gjelder like mye som noe annet sted. Kjeppen ut av rompa.

Av og til finner jeg meg stilt overfor påstått storhet uten å skjønne det spor av hva det egentlig er denne storheten skal monne i. Trangen til å være det lille barnet som påpeker keiserens manglende påkledning er stor, men mangelen på kunnskap og generell dannelse, samt en ambisjon om ikke å være en fjottpeis, får meg i de aller fleste slike situasjoner til å legge bånd på meg selv. Selv om tidligere innlegg i dette organet kan ha gitt et annet inntrykk, byr det meg sterkt imot å skulle være den kontrære idioten som basunerer ut sine nådeløse nedsaginger kun for å høre sin egen stemme.

Guy de Maupassant og hans fantastiske ansiktshår, ca. 1888. Bilde av Félix Nadar (PD-Old 100)

Guy de Maupassant og hans fantastiske ansiktshår, ca. 1888. Portrett av Félix Nadar (Wikimedia CommonsPD-Old 100)

Når alt kommer til alt er jeg ikke fornærmet over Guy de Maupassants «Madame Telliers etablissement»; det er en lun, koselig og åpensinnet liten vignett. En kort serie med solfylte portretter over godmodige (kanskje til og med heltemodige, i all sin bramfrie positivitet) prostituerte, deres madame Frøken Tellier, og deres plass i det sene attenhundretallets søvnige hverdagsfrankrike. Muligens er Maupassants rause blikk og mangel på moralisering grunnen til denne novellens kanonisering, ellers kan jeg ikke finne noen spesielle grunner til hvorfor dette skulle være noe annet enn (riktignok velstøpt) bibliografifyll.

Kanskje er det vanskelig å forstå den enorme slagkraften og standhaftigheten som måtte til for å bryte gjennom når man lever i en verden hvor døren (i mange, men langt fra alle) tilfeller er slått inn. Noen ganger må man bare myse med ørene for å prøve å ane hvor høyt The Beatles spilte da lytterne deres ikke hadde levd gjennom seksti år med popmusikk. Når det er sagt: det er ingenting verken i historien eller prosaen — i alle fall ikke i Carl Hambros oversettelse — som i mine øyne forsvarer at vår alles kjære Karavane-redaktør Gordon Hølmebakk i sin innledning sjenker denne novellen status som «udødelig».

Alternativt: Line Tidemann blogger i Lines Bibliotek, er atskillig mer belest enn undertegnede, og har en mye mer veloverveid og innsiktsfull lesning av «Madame Telliers etablissement» her.

En liste over norske bokrelaterte ting jeg leser (eller har lyst til å lese) jevnlig.

Christian Blooms fantastiske omslag til Bokvennen 4/2012.

Christian Blooms fantastiske omslag til Bokvennen 4/2012.

Bokvennen: siden jeg fremdeles har til gode å lese mer enn ett helt nummer av dette tidsskriftet kan jeg ikke med hånden på hjertet anbefale det uten reservasjoner. Men det jeg har lest (det fantastiske intervjuet med Johan Harstad i nummer 1/2011, for eksempel) har for det meste holdt hva den fabelaktige formgivningen lover.

Dagens Næringsliv: har gjennom de siste ti årene gitt fast plass til to av kongerikets beste bokskribenter, Ane Farsethås og Bjørn Gabrielsen. Farsethås meldte overgang til Morgenbladet et par år tilbake, men hennes erstatter Susanne Hedemann Hiorth er ikke å kimse av, og Gabrielsen har heldigvis blitt ved sin post. I tillegg til anmeldelsene serverer DN også essensiell bransjejournalistikk.

Dagbladet: har etter hvert blitt en skygge av skyggen av seg selv, men fremdeles kan man finne en og annen god lengre litterarurrelatert kronikk eller artikkel på kultursidene. Bortsett fra Fredrik Wandrup har jeg aldri hatt sansen for Dagbladets bokanmeldere, men Erle Marie Sørheim har vært et flott nytt bekjentskap de siste årene.

Morgenbladet/Klassekampens litteraturmagasin : med mine usofistikerte øyne virker litteraturdekningen deres å ha nogenlunde samme perspektiv. Begge publikasjonene er dyktige på det de gjør, noe som ofte beveger seg utenfor mine litterære interessefelt. En hel bråte interessante stemmer skriver for begge organene, og det er sjelden jeg ikke finner noe jeg liker hos dem hver helg, uansett hvor motsatt snobbete jeg måtte være.

Bokmerker: alt jeg sier om denne nettsiden bør tas med noenogfemti klyper salt, siden jeg både kjenner enkelte av de involverte, og har bidratt med en håndfull innlegg for dem selv. Min usle inhabilitet bør likevel ikke hindre Dem fra å stikke innom nå og da for å se om Linn Strømsborg har skrevet noe nytt siden sist.

Dette er publikasjonene og anmelderkollegiene jeg er kjent med og liker. Hvis en annen avis eller lefse ikke er nevnt, er det fordi jeg hater den.

Reklamer