(Vaffelbilde knabbet fra Lars Kristian Flem på flickr)

Idéen om en folkeaksjon for billigere pocketbøker har putret videre i løpet av arbeidsdagen. Den norske forlags/bokhandel-monolitten vil neppe splitte opp i et slikt spørsmål; prisøkningen virker å være en enten stilltiende eller uttalt (egenmemo: gjør research), samkjørt strategi. Bransjemonolittens klokkertro på papirbokens fortsatte lønnsomhet burde kunne tilsi at de vil være vare for forbrukerpress på den fronten, men suksess vil uansett kreve bunnseriøst og velorganisert arbeid. Hm. Kanskje jeg må kapitulere og endelig skaffe meg en facebookkonto.

(Tanken på en Platekompaniet-aktig, kuratert billigbokkjede slo meg nettopp. Munnen til hjernen min løper i vann.)

Jeg lurer på om Dashiell Hammett skal bli min nye slå-en-bok-i-hodet-på-duster-som-ikke-tror-sjanger-litteratur-har-litterær-verdi-forfatter. Tyve sider inn i min andre av stormesterens romaner (The Dain Curse) er prosaen like magekilende og bakoversveisende som i den første (Red Harvest). Dette er forresten den av Hammets fire romaner du (altså jeg) aldri har hørt om. Lurer på om jeg kommer til å skjønne hvorfor når den er over, for så langt er det meg en gåte. Det er sånt et jævla kick å få en umiddelbar nytelse utav en bok eller forfatter som er så til de grader kanonisert. Muligens enda bedre enn å finne noe utrolig bra som ingen andre har hørt om, fordi jeg forventer at hajpen har skapt slik distanse at jeg ikke klarer å gjøre noe annet enn å beundre storheten på avstand.

(Så bra.)

I natt våknet jeg og leste ferdig Maria Parrs Vaffelhjarte (tusen takk til Linn for anbefalingen). Omtrent halvveis ble jeg avbrutt av en gjeng med alvorlige, men likevel rølpete menn kledd i blazere, hvite skjorter med store krager, og patinerte dångeribukser. “Sårri, kisen”, sa de. “Skal du oppføre deg sånn som dette har vikke no anna valg enn å inndra mannelisensen din”. Så tok de mannelisensen min, rapellerte ut av vinduet og sprengte meg i lufta, akkurat som i Verdens Beste Coca-Cola Zero-reklame. Fullstendig uaffektert ble jeg liggende i ruinene av min konfiskerte maskulinitet og lese. Siden jeg nå ikke lenger var en Mann, trengte jeg ikke late som mer, og kunne med god samvittighet fortsette å gråte av omtrent annenhver side i historien om “Lena og eg i Knert-Matilde”.

(Egentlig vet jeg at det ikke er noe galt med at en tredve år gammel mann sipper som en liten unge av en så forbløffende bra bok. Jeg vet at det ikke er noe galt med det, men likevel kan jeg nå se langt etter mannelisensen min. Livet er så jævlig urettferdig i blant).

…begynte i et flysete på bakken i Ålesund (flysetet var inne i et fly, bakken var dekket av asfalt, ikke ta alt jeg skriver så bokstavelig, pedanteri er MIN jobb), der jeg leste de siste tredve sidene av den siste boka jeg begynte på i 2011. Lars Kepler, Hypnotisören, krim sånn som morra di liker. Dette var faktisk min mors eksemplar, hun syntes ikke keplerdebuten levde opp til hajpen. Jeg er veldig uenig med morra mi, og ble usømmelig øyekroksvåt når (SPOILER) boken avsluttet med å la min nye favorittkriminalkommissarie, Joona Linna, ringe julen inn med sin uimotståelige catchphrase: “Vad var det jag sa?” Siden svenske pocketer IKKE KOSTER NOE SOM HELST, bestilte jeg sporenstreks oppfølgeren Paganinikontraktet.

(Norske pocketer koster for mye. Nyttårsforsett: start folkekampanje for å få ned norske pocketpriser under hundrelappen igjen.)

For første gang siden når nå enn det var Per Elvestuen plutselig ble borte, åpnet jeg DNs lørdagsportrettsider i dag uten å tenke på hvor kjipt det er at Per Elvestuen ikke lenger tegner DNs lørdagsportrettobjekter. Luca Kleve-Ruuds foto av Herbjørg Wassmo var helt fantastisk. Det lokale biblioteket ditt har muligens et eksemplar liggende. Stikk og se, nyt, og lån med deg en av bøkene hennes i samme slengen.

(Noen som har en HW-tittel å anbefale? Ble nysgjerrig etter det intervjuet.)

I fjor hadde jeg planer om å lese to bøker i uka, det vil si 104. Jeg klarte 78. Det er vel bortimot nøyaktig tre fjerdedeler. Ikke verst, men nesten slenger ingen mann av hesten. I år skal jeg klare det, banna bein.

(Faksimile brukt uten spesiell tillatelse fra Nordmøre Museum)

De aller fleste av synserne jeg har nådd å lese så langt virker å være enige i at dette var en arbeidsseier; meningene er litt mer delte om hvorvidt Norge spilte en god fotballkamp eller ikke. Min meningssterke (og generelt fortreffelige) fysioterapeut var i alle fall veldig krass i sin dom over det norske spillet: i hans øyne var det bare langpasning på langpasning, pluss komplett mangel på ro med ballen. Alt dette var selvfølgelig symptomatisk på hvor dårlig Norge var, og hvor dårlig spillermateriale vi har.

I slike standpunkt er det veldig lett å se hvor inngrodd de mest klisjéfylte innvendingene mot Egil Olsens fotball har blitt. Vel var det lite rytme og konsekens i angrepsspillet, men jeg er hellig overbevist om at de norske angrepene langs bakken var klart flere enn de som startet med langpasninger fra dypt inne på egen halvdel. Norge var paniske, men dette skyldes mer kampens karakter og (kvalifisert gjetning fra min side) spillernes tvigrep om trenerens taktikk enn et gap mellom deres og motstanderens ferdigheter. Det var tydelig fra avspark at Portugal hadde funnet det riktige spillet for å bryte gjennom Norges forsvarsorganisering, og kun en viss nivåheving fra Island-kampen pluss et par solide porsjoner flaks gjorde at hjemmelaget overlevde de første tyve minuttene uten baklengs. Men mål preger kamper, og den aforismen ble bevist til de grader av vannskillet som fulgte Erik Huseklepps (John Carews) 1-0.

Etter ledelsen var tatt, opptrådte de norske spillerne med en fandenivolsk innsatsvilje som minutter før hadde vært så å si fraværende. Nivåforskjellen gikk fra å være ve-he-eldig tydelig til uvesentlig. Selvfølgelig var portugiserne fremdeles det førende laget, men i motsetning til fra avspark, da de selv bestemte at de skulle føre kampen, var det nå nordmennene som lot dem føre. Demoraliseringen fra baklengsmålet, Norges intense innsats, deres egne taktiske infleksibilitet, dårlige lagånd, eller hvanåenn gjorde at Portugal ikke maktet å tilpasse spillet sitt til den nye situasjonen. Norge trengte ikke å skåre lenger, kunne bruke all sin konsentrasjon på å få forsvarsspillet til å sitte (spesielt viktig med en, og etter en halvtime, to nye menn i backleddet), og gjorde nettopp det. Om angrepsspillet kom i bakleksa har ingenting å si, fordi kamputviklingen gjorde det underordnet.

Du kan ikke korsfeste et lag for å mangle etablert angrepsspill når de ikke prøver å ha et etablert angrepsspill. Hvis fotball er kunst, må man tillate at det finnes mer enn én estetikk. Portugals fotball er på sitt beste vakker, men det er jammen meg Norges også. Hadde Olsens menn vunnet etter å ha blitt utspilt i samfulle nittifem minutter,  ville jeg vært mer lettet enn glad etterpå. Tro meg, lagene mine har vært nest best, nest nest best eller nest nest nest nest nest nest best hele mitt fotballinteresserte liv; den følelsen kjenner jeg til gangs. Men nå satt jeg der med tårer i øynene og eufori i hele kroppen. Det betyr noe. Det betyr alt.

Robert Bloch har så vidt jeg vet ingenting å gjøre med det norske landslagets kamp mot Portugal i kveld.

Sinnet er den usynlige x-faktoren i alle fysiske idretter, i større eller mindre grad. Uansett hvor avhengig en utøver er av talent, fysisk fostring, repetitiv trening og terping på tekniske detaljer, vil hun ikke få maksimalt utbytte av alle de timene hvis hun er i mental ubalanse. Det kan være noe vedvarende, utenomsportslige problemer som skygger over allting fra man står opp om morgenen, og det kan være noe flyktig og uforutsigbart, noe som skjer mens hun står midt oppi det; en fugl som flyr forbi og bringer henne ut av fatning i et kritisk øyeblikk, en motstander som lykkes med å psyke henne ut. De beste idrettsutøverne er de mest ensporede, mest fokuserte – i noen tilfeller også de mest selvgode. Enten er de så mentalt sterke, så “dumme”, eller så innbilske, at ingenting rundt dem er i stand til å røre ved den stålharde kjernen av selvtro som gjør dem best. Selv disse unikumene er menneskelige, gjenstand for fysisk formsvikt, mentale forstyrrelser eller ren og skjær uflaks (hvilket av disse som rammet Ole Einar Bjørndalen i Vancouver aner jeg ikke), men i motsetning til de nest beste, er de beste i stand til å komme grusomt tilbake fra omtrent hva det skulle være (Marit Bjørgen eller Petter Northug i samme mesterskap).

Individuell idrett er en ting, fotball er noe annet. Fordi så mange er involvert i og rundt et lag, blir det vanskeligere både å spore og påvirke et lags mentale form. Å skulle sette fingeren på hvorfor et lag vinner eller taper? Glem det. Så lenge ikke forskjellen i ferdighet er så ekstrem (FC Barcelona mot et norsk åttendedivisjonslag) at resultatet er gitt på forhånd, blir det så å si umulig å peke på én årsak. Allikevel er jeg hellig overbevist om at det mentale er minst like viktig som fysisk form eller tekniske ferdigheter. Et lag kan ha verdens beste trener, de kan ha verdens beste spillergruppe, men så lenge de ikke er mentalt sterke nok til å omsette trenerens taktikk til spill; så lenge de ikke evner å håndtere uforutsette hendelser på banen – en skade på en sentral spiller, en utvisning, baklengsmål på uheldige tidspunkt; så lenge de tar med seg utenomsportslig bråk inn på banen – sexskandaler, økonomirot, utsatte fly – så vil de ikke vinne kampene.

Derfor er jeg spent på kveldens landskamp. Det er ikke noen tvil om at Norge under Egil Olsen er kapable til å slå Portugal på Ullevål, jeg tror til og med de ville være det om de hadde møtt en fulltallig og skadefri versjon. Allikevel er hvis’ene, om’ene og men’ene i og rundt dette oppgjøret så mange at det er umulig å forutsi hvilke(n) av disse faktorene som blir avgjørende. Selv uten Cristiano Ronaldo er Portugal et av verdens beste landslag, fjorten plasser (#8) over Norge (#22) på den siste FIFA-rankingen. Samtidig har Norge hatt en merkbar forbedring det siste året under Olsen, som har en temmelig fryktinngytende hjemmestatistikk som landslagssjef. Portugals sjef, Carlos Queiroz, på den annen side, er suspendert av sitt eget forbund for å ha kjeftet opp nasjonale dopingkontrollører i forkant av VM (som Norge ikke var kvalifisert for, bare så vi har det på det rene). Lørdag spilte Portugal uavgjort 4-4 i sin kvalikåpning hjemme mot Kypros, ikke et spesielt flatterende resultat. I tillegg er altså Ronaldo og venstreback Fabio Contrão ute med skader. Hvordan slår ustabilitet i trenerteamet, skader på sentrale spillere, et gremmende resultat og muligens også et skuffende VM (Portugal røk ut mot Spania i åttendedelsfinalen etter et variabelt gruppespill) ut i Portugals topplokk i kveld?

Norge har altså hatt en god del oppløftende kamper under Egil Olsen, og virker å ha bygget opp en god del av selvtilliten og stoltheten som lakk ut i Åge Hareides tid på benken. De kommer fra en første kvalifiseringskamp på Island hvor prestasjonen tidvis var elendig, men hvor de viste sterk karakter ved å snu 0-1 ved pause til 2-1 da fløyta gikk for full tid. Måten målene kom på kan sikkert også tjene til inspirasjon; et illsint krigermål på dødball ved kaptein Brede Hangeland og en kirurgisk avslutning av Mohammed Abdellaoue etter nydelig angrepsspill. På gårsdagens trening gikk venstreback og nestor (89 landskamper) John Arne Riise i dørken etter en duell, pådro seg en etter rapportene dramatisk smell, og ble fraktet i ambulanse til sykehus med hjernerystelse. Han kan ikke spille i kveld. Hvordan slår en slik skummel situasjon på trening ut blant spillerne? Hvor kritisk er frafall av en fast spiller i forsvarsrekka hos et lag som setter såpass mye lit til defensiv trygghet? Hvor ille er det når denne spilleren også er viktig for det offensive spillet? Hvordan påvirker vinglingen – eller katarsisen – fra Island-kampen?

Noe av det mest fascinerende med mennesker i slike situasjoner er hvordan negative påvirkninger og omstendigheter kan slå positivt ut, og omvendt. Press utenfra kan ha galvaniserende effekt, samtidig som suksess kan mette. Det er vel derfor ordentlige fotballkommentatorer holder seg for gode til slik kvasipsykologisering som dette, og heller later som om taktiske, fysiske eller tekniske ferdigheter er det eneste som er utslagsgivende.

To forholds jevne lag, sånn fotballmessig, altså. 0-0?

Sinnet er den usynlige x-faktoren i alle fysiske idretter, i større eller mindre grad. Uansett hvor avhengig en utøver er av talent, fysisk fostring, repetitiv trening og terping på tekniske detaljer, vil hun ikke få maksimalt utbytte av alle de timene hvis hun er i mental ubalanse. Det kan være noe vedvarende, utenomsportslige problemer som skygger over allting fra man står opp om morgenen, og det kan være noe flyktig og uforutsigbart, noe som skjer mens hun står midt oppi det; en fugl som flyr forbi og bringer henne ut av fatning i et kritisk øyeblikk, en motstander som lykkes med å psyke henne ut. De beste idrettsutøverne er de mest ensporede, mest fokuserte – i noen tilfeller også de mest selvgode. Enten er de så mentalt sterke, så “dumme”, eller så innbilske, at ingenting rundt dem er i stand til å røre ved den stålharde kjernen av selvtro som gjør dem best. Selv disse unikumene er menneskelige, gjenstand for fysisk formsvikt, mentale forstyrrelser eller ren og skjær uflaks (hvilket av disse som rammet Ole Einar Bjørndalen i Vancouver aner jeg ikke), men i motsetning til de nest beste, er de beste i stand til å komme grusomt tilbake fra omtrent hva det skulle være (Marit Bjørgen eller Petter Northug i samme mesterskap).
Individuell idrett er en ting, fotball er noe annet. Fordi så mange er involvert i og rundt et lag, blir det vanskeligere både å spore og påvirke et lags mentale form. Å skulle sette fingeren på hvorfor et lag vinner eller taper? Glem det. Så lenge ikke forskjellen i ferdighet er så ekstrem (FC Barcelona mot et norsk åttendedivisjonslag) at resultatet er gitt på forhånd, blir det så å si umulig å peke på én årsak. Allikevel er jeg hellig overbevist om at det mentale er minst like viktig som fysisk form eller tekniske ferdigheter. Et lag kan ha verdens beste trener, de kan ha verdens beste spillergruppe, men så lenge de ikke er mentalt sterke nok til å omsette trenerens taktikk til spill; så lenge de ikke evner å håndtere uforutsette hendelser på banen – en skade på en sentral spiller, en utvisning, baklengsmål på uheldige tidspunkt; så lenge de tar med seg utenomsportslig bråk inn på banen – sexskandaler, økonomirot, utsatte fly – så vil de ikke vinne kampene.
Derfor er jeg spent på kveldens landskamp. Det er ikke noen tvil om at Norge under Egil Olsen er kapable til å slå Portugal på Ullevål, jeg tror til og med de ville være det om de hadde møtt en fulltallig og skadefri versjon. Allikevel er hvis’ene, om’ene og men’ene i og rundt dette oppgjøret så mange at det er umulig å forutsi hvilke(n) av disse faktorene som blir avgjørende. Selv uten Cristiano Ronaldo er Portugal et av verdens beste landslag, fjorten plasser (#8) over Norge (#22) på den siste FIFA-rankingen. Samtidig har Norge hatt en merkbar forbedring det siste året under Olsen, som har en temmelig fryktinngytende hjemmestatistikk som landslagssjef. Portugals sjef, Carlos Queiroz, på den annen side, er suspendert av sitt eget forbund for å ha kjeftet opp nasjonale dopingkontrollører i forkant av VM (som Norge ikke var kvalifisert for, bare så vi har det på det rene). Lørdag spilte Portugal uavgjort 4-4 i sin kvalikåpning hjemme mot Kypros, ikke et spesielt flatterende resultat. I tillegg er altså Ronaldo og venstreback Fabio Contrão ute med skader. Hvordan slår ustabilitet i trenerteamet, skader på sentrale spillere, et gremmende resultat og muligens også et skuffende VM (Portugal røk ut mot Spania i åttendedelsfinalen etter et variabelt gruppespill) ut i Portugals topplokk i kveld?
Norge har altså hatt en god del oppløftende kamper under Egil Olsen, og virker å ha bygget opp en god del av selvtilliten og stoltheten som lakk ut i Åge Hareides tid på benken. De kommer fra en første kvalifiseringskamp på Island hvor prestasjonen tidvis var elendig, men hvor de viste sterk karakter ved å snu 0-1 ved pause til 2-1 da fløyta gikk for full tid. Måten målene kom på kan sikkert også tjene til inspirasjon; et illsint krigermål på dødball ved kaptein Brede Hangeland og en kirurgisk avslutning av Mohammed Abdellaoue etter nydelig angrepsspill. På gårsdagens trening gikk venstreback og nestor (89 landskamper) John Arne Riise i dørken etter en duell, pådro seg en etter rapportene dramatisk smell, og ble fraktet i ambulanse til sykehus med hjernerystelse. Han kan ikke spille i kveld. Hvordan slår en slik skummel situasjon på trening ut blant spillerne? Hvor kritisk er frafall av en fast spiller i forsvarsrekka hos et lag som setter såpass mye lit til defensiv trygghet? Hvor ille er det når denne spilleren også er viktig for det offensive spillet? Hvordan påvirker vinglingen – eller katarsisen – fra Island-kampen?
Noe av det mest fascinerende med mennesker i slike situasjoner er hvordan negative påvirkninger og omstendigheter kan slå positivt ut, og omvendt. Press utenfra kan ha galvaniserende effekt, samtidig som suksess kan mette. Det er vel derfor ordentlige fotballkommentatorer holder seg for gode til slik kvasipsykologisering som dette, og heller later som om taktiske, fysiske eller tekniske ferdigheter er det eneste som er utslagsgivende.
To forholds jevne lag, sånn fotballmessig, altså. 0-0?

Robert Bloch har så vidt jeg vet ingenting med det norske landslagets kamp mot Portugal i kveld.

Dette bildet har svært lite med teksten under å gjøre, men Jared Harris er med i filmen, og dette er et bilde av Jared Harris i filmen.

Film: The Curious Case Of Benjamin Button (USA, 2008)

Regi: David Fincher

Med: Brad Pitt, Cate Blanchett, Taraji P. Henson

Kjøp: Criterion DVD eller norsk DVD

Jeg vil argumentere for det fantastiske. Det fantastiske avfeies gjerne som noe lettsindig, som ved sitt blotte nærvær i et stykke fiksjon infantiliserer og trivialiserer. Vel, vi er vel kommet så langt nå at dette begynner å bli mindre og mindre sant, men for argumentets skyld, anta at vi fremdeles lever i en trangsynt, kultursnobbete og konservativ verden. Det burde ikke være så vanskelig. Nisser, dverger, roboter, romvesen, menn som fødes gamle og blir yngre; det er ikke virkelighetsnært, det er ikke autentisk, så derfor er det noe annenrangs. Innbilning. Fantasi.

Tull. Og da snakker jeg ikke om det fantastiske, jeg snakker om nedvurderingen av det. All fiksjon er pretensjon, uansett. Selv den mest naturalistiske fiksjonen er pretensjon, fordi Noen Har Funnet På Alt Sammen. Og stort, svulstig Oscar-åte som The Curious Tale of Benjamin Button ville vært milevis fra naturalistisk, selv uten de fantastiske elementene. Det mest naturalistiske ved Button er det digitale fotografiet, og selv dét ender opp å gi filmen et patina av uvirkelighet fordi vi gjennom år som filmseere har blitt opplært til at filmens – altså det fysiske mediets -  fordreiende egenskaper er det som gir oss den virkeligste fremstillingen av virkeligheten.

Det er nettopp det fantastiske som gjør Button til en affekterende og tankevekkende film. Livet, kjærligheten, døden – tematikken er som den pleier, men tilføres noe oppfriskende via Benjamin Buttons underlige skjebne. Spesielt den første halvdelen av filmen, mens Benjamin fremdeles er et barn og en ung mann i en oldings (og så en aldrende manns) kropp, gjør en deilig vri på den klassiske oppveksthistorien. Den kognitive dissonansen iboende i konseptet (han er gammel og ung samtidig OMG) sammen med det sedate tempoet, den tilbakeholdne fortellerstilen og det sobre, seminaturaliske fotografiet ga meg et friskt, skjellsettende perspektiv på forgjengelighet og nærhet. Som de beste fabler forteller Button oss noe om oss selv vi ikke ville ha sett om det ikke var for fabelens opphøyde virkelighet.

Konseptet er ikke alene om å bidra til denne tidvis svimlende følelsen av klarsyn. Og igjen er det Finchers underdrevne, nakne filmspråk som fremhever de andre, mer spektakulære sidene av filmen. Måten fysiske effekter, sminke og datagenererte effekter – for ikke å glemme nydelig skuespill – elder og forynger Pitt og Blanchett på kan av og til være distraherende (og litt Gollum-aktig, i Pitts tilfelle), men oftere er det helt oppslukende, og veldig viktig for at fabelen fungerer som den gjør. Å se 39-årige Cate Blanchett som en fullstendig overbevisende 18-åring på ballettaudition tok nesten pusten fra meg; illusjonen virket helt ekte, selv om jeg visste meget godt at det var en effekt. Det fantastiske gjorde igjen noe prosaisk til noe enestående lyrisk.

Allikevel er ikke Button en perfekt film, og kanskje er det bare rett og riktig at de i mine øyne groveste feilskjærene kommer når Benjamin endelig finner sammen med sin første kjærlighet på det punktet i livet hvor de begge er “like gamle”, og Pitt og Blanchett derfor ikke trenger noe sminke og effekter, og det fantastiske er på det mest minimale. Fincher henfaller til en tvungen sentimentalitet (aller verst: en forferdelig montasjesekvens med ømme blikk, smakfull filmsex, seiling og tropiske solnedganger) som resten av filmen for det meste har styrt veldig greit unna, og det hele føles ikke perfekt og skjebnebestemt fordi det er perfekt og skjebnebestemt, men fordi filmen vil at det skal være perfekt og skjebnebestemt. Selv ikke det fantastiske gjør The Curious Case of Benjamin Button i stand til å unngå de mest lettsnublede fellene for Store Amerikanske Filmer.

Men det er greit. Selv om det fantastiske ikke er perfekt, er det allikevel mye mer enn nok.

David Hughes' omslag til den britiske utgaven, akkurat den typen karikert groteskeri Katherine Dunn ikke benytter seg av i selve boken.

BOK: GEEK LOVE AV KATHERINE DUNN, 1989. (KJØP)

Alle vil være annerledes. Alle vil høre til et sted. Alle vil være spesielle. Alle vil være elsket. Alle karakterene i Geek Love virker å bli ridd knallhardt av slike lyster. Hele fortellingen syder av mer eller mindre foraktelige handlinger motivert av trangen karakterene har etter å tekkes sine egne besettelser, et publikum, en forelskelse eller eller eller. Bare så det er helt klart, det er handlingene som er foraktelige, ikke settingen; et omreisende tivoli av den amerikanske typen, med friker og misfostre innimellom karusellene og sukkerspinnet. Katherine Dunn lykkes med å male de fysiske annerledeshetene til karakterene sine som hverdagslige og naturlige, men denne normaliteten vil også si at de er like velegnet til desperate, nederdrektige handlinger som resten av menneskeheten.

Historien engasjerer underveis, men den store tilfredsstillelsen uteblir når siste side er snudd. Jeg klarer ikke å se Geek Love som noe annet enn et tidvis underholdende og særdeles velskrevet blendverk, trommet sammen ene og alene for å terpe løs på temaene jeg innledet denne posten med. Understrømningene i boken speiler altså overflaten ganske godt, men det betyr ikke stort mer enn at jeg forlater boken som en gjennomsnittlig tivolikunde: Svimmel, sliten og småkvalm.

Klikklikk: Diskusjon om boken (The Onion A.V. Club)

Bernt Hulsker, her med skjegg. Bilde fra ikstart.no

IK Start – Stabæk Fotball: 2-2 (0-0)

86 minutter inn i denne kampen satt jeg resignert og prøvde å analysere meg frem til hvilke av Start-lagets svakheter som hadde vært utslagsgivende for det da nært forestående nederlaget mot Stabæk. Ni minutter senere var resignasjonen erstattet av hese stemmebånd og lettelse. Guttene bør fremdeles ikke være bekjent av den dårlige pasningskvaliteten i oppbygnings-, overgangs- og avslutningsfasene, ei heller bør de slutte å jobbe med defensive samhandling og posisjonering, men de arbeidsoppgavene er sikkert lettere å ta fatt på med en slik snuoperasjon friskt i minne.

Det er styrkende å se at Knut Tørum har fått såpass med lagånd inn i spillergruppen sin at den gang på gang viser seg i stand til å skvise poeng ut av kamper hvor ingen av nøkkelspillerene sprudler. Jeg er ikke komfortabel med antallet baklengsmål (selv om en sjettedel av dem kom i en og samme kamp), ei heller med hvor ofte Start havner under, men heldigvis er de også i stand til å skåre mål selv (nest flest i ligaen), og de evner å snu kamper.

Stallen er nok for tynn til at det blir medaljer av dette, men plassen i eliteserien er allerede sikret, spillet er blendende når det først sitter, og nå har Norges Mest Sympatiske Usympatiske Fotballspiller fått seg bart. Jeg elsker det. Heia Bernt, heia Sdard.

Lommerusk:

• Hallvar Thoresen vet ikke helt hva “opportunistisk” betyr.
• Hr. Thoresen er fremdeles ikke kvikk og veltalende nok til å være den ideelle sidekommentator, men kunnskapen er jaffal der. Og Andreas Stabrun Smith var i alle fall en bedre partner for ham enn Arne Scheie.
• Stabrun Smith sto forresten for dagens flaueste replikk fra kommentatorplass, da han klarte å begrunne Stabæks solide supporterkontigent på Sør Arena med følgende fullstendig fordomsfrie replikk: “du skal ikke se bort fra at det er noen bæringer som har et lite sommerkrypinn her på sørlandet”.
• Norsk fotball kommer til å bli nøyaktig 38 prosent trasigere den dagen Daniel Nannskog forlater oss.
• Kjetil Sælen dømmer en prikkfri kamp. Salud!
• Kommer Espen Børufsen noen gang til å utvikle seg til den stjernen han truet med å bli på begynnelsen av 2007-sesongen? Håper ikke Mads Stokkelien følger Børufsens utviklingskurve.
• Hmm, ingen av nettavisene virker å ha bilder av Hulskers bart. Æsj. Her er et kampreferat (med videooppsummering) fra Vredens Gnag, i det minste. Times New Roman er en skikkelig flott font, altså!

Hvis du under en Premier League-kamp skulle se denne skotske fotballtreneren dukke opp i ruta, skrik umiddelbart ut etternavnet hans slik måkene i Finding Nemo ville ha gjort det. Dette fungerer spesielt godt i selskap med folk som a) ikke er interessert i fotball, b) er interessert i fotball.

Du har nå fått et forslag til en absurd aktivitet.

Siden sist:

• målsetningen med fem ukentlige poster fikk seg et skudd for baugen denne uka. Jeg spytter tvilen i trynet, bøyer hodet og pløyer videre. Hvor mange forskjellige metaforer var det?
• jeg har allikevel skrevet bittelitt denne uken; en pen klump anmeldelser på Lovefilm, hvor jeg fortsetter mitt korstog for å bli den i særklasse mest pretensiøse og ordgyterske brukeren. Tror lenken til listen med anmeldelsene mine skal funke selv om man ikke er registrert.
• fikk en superknæsj pakke fra Iowa her om dagen, med fire nummer av kortfiksjonstidsskriftet Electric Velocipede. En av de aller største nye oppdagelsene mine av året har vært overfloden av interessante steder man kan lese spekulativ kortfiksjon (det vil si science fiction, fantasy, horror og så videre), både på nett og på papir. Jeg fant EV delvis gjennom anmeldelser i Locus, og delvis gjennom spaltene EV-redaktør John Klima skriver for Tor.com (framifrå nettsted i seg selv). Skulle du lure på akkurat hva slags åsåmheter som begås i formen nu til dags, kan du smake på denne korte Jeffrey Ford-historien fra EV, eller denne noe lengre novellen av Lucius Shepard, fra Subterranean Online.
• …og Pushing Daisies tas så å si helt sikkert av lufta etter at den trettende episoden av inneværende sesong er ferdiginnspilt (og sendt). I og med at dette er en veldig varslet katastrofe, forholder jeg meg flegmatisk til det hele. 22 episoder så fullpakket med fargesprakende tull og lykke var omtrent 19 flere enn jeg hadde forventet å få etter at jeg gluggihjelkoste meg med piloten for halvannet år siden. Forvent flere pairelaterte skriverier etter hvert som slutten nærmer seg.
• hvis denne posten på uforklarlig vis virker bittelitt mer multikongeverstingsrånesaiko enn en helt vanlig liste med lenker og vrøvl, er det fordi jeg har hørt på Ungdomskulen mens jeg har skrevet den. Det er ikke mange artister jeg anser som uangripelige – med kritiske briller kan jeg se lyter ved de aller fleste tingene jeg forguder – men Ungdomskulen er bare så fantastiske i all sin balla-utapå-buksa-herlighet at jeg ikke helt ser hvordan det kan være menneskelig mulig å fornekte dem. Klikk på jutub-vidåyen. Kjøp plata. Bøy deg i støvet.

Dessuten savner jeg Diana King. Mercy mercy mercy...

Film: Bad Boys II (USA, 2003)

Regi: Michael Bay

Med: Will Smith, Martin Lawrence, Gabrielle Union

Kjøp: Skandinavisk 2-disker

Det er med sorg å melde at jeg ser meg nødt til å komme med en alvorlig innsigelse mot min egen status som åpensinnet og moroelskende filmnerd.

Etter nøye sjelegranskning den siste tiden var jeg blitt overbevist om at den snobbete holdningen min til den amerikanske regissøren Michael Bay – kjent for sine overdådige actionfilmer og sitt frynsete rykte blant kritikere – var et tegn på en usunn og destruktiv innstilling. I frykt for at et lukket sinn ville hindre meg fra virkelig å nyte verkene til en av vår tids største kommersielle filmskapere, og i skam over de hyppige fnyseimpulsene Bays to siste kinoslipp (The Island og Transformers) hadde frembrakt i meg, så jeg ingen annen utvei enn å bære korset helt opp bakken, i desperat håp om frelse.

Som et tegn fra oven kom inspirasjonen om den perfekte botsøvelsen. For hadde jeg ikke, som sped tenåring, kost meg glugg i hjel med Bays spillefilmdebut, Bad Boys? I åttendeklassen, var ikke Will Smith og Martin Lawrences kompiskomedie, og Bays adrenaliniserte regi, det aller tøffeste som fantes?  Og hadde det ikke for et par år siden kriblet litt da jeg så Bad Boys II bli kanonisert så til de grader i Hot Fuzz? Dette måtte være løsningen. Jeg ville se denne oppfølgeren, og min ungdoms entusiasme ville vise meg veien inn i actionauteurenes aller helligste.

Spent og anspent gjorde jeg meg klar til dyst. Så godt det lot seg gjøre dyttet jeg til side mine egne innvendinger om at de negative holdningene mine ikke gjaldt Bays kinetiske actionsekvenser og frenetiske klipperytmer, men mangelen på nyanser og dybde i karakterer og dialog, filmenes enerverende og variasjonsløse tempo, og sveitserostplott. Så godt det lot seg gjøre – men ikke godt nok. Etter kun førti minutter klarte jeg rett og slett ikke mer. For at de svake punktene – de selvsamme som jeg nettopp har nevnt – skulle vært mulig å overse, måtte de sterke punktene ha vært solide nok til å bære filmen på egen hånd. Og det var de ikke. Actionen var eksplosiv og slagkraftig, men i det lengste temmelig kjedelig. Kjemien mellom Smith og Lawrence så ut til å ha fordampet i løpet av de åtte årene som har gått siden den første filmen, og ble ikke særlig hjulpet av klossete skrevet (muligens delvis improvisert) dialog, og en historie som ennå ikke var kommet igang da jeg slo av. Kanskje aller viktigst: filmen var ikke kul. Ikke et millisekund fikk meg til å kjenne meg fjorten år gammel. Ikke et millisekund fikk Bad Boys II meg til å ville gjøre dette.

Så jeg må kapitulere. Jeg må innse at jeg ikke har det som skal til for å nyte dagens Bay på hans egne premisser. Jeg får ta til takke med Bad Boys 1 og The Rock, og håpe på at mannen en dag bestemmer seg for å holde et godt manus like hellig som han gjør eksplosjoner og kuler i sakte film. Tilgi meg.