(Vaffelbilde knabbet fra Lars Kristian Flem på flickr)

Idéen om en folkeaksjon for billigere pocketbøker har putret videre i løpet av arbeidsdagen. Den norske forlags/bokhandel-monolitten vil neppe splitte opp i et slikt spørsmål; prisøkningen virker å være en enten stilltiende eller uttalt (egenmemo: gjør research), samkjørt strategi. Bransjemonolittens klokkertro på papirbokens fortsatte lønnsomhet burde kunne tilsi at de vil være vare for forbrukerpress på den fronten, men suksess vil uansett kreve bunnseriøst og velorganisert arbeid. Hm. Kanskje jeg må kapitulere og endelig skaffe meg en facebookkonto.

(Tanken på en Platekompaniet-aktig, kuratert billigbokkjede slo meg nettopp. Munnen til hjernen min løper i vann.)

Jeg lurer på om Dashiell Hammett skal bli min nye slå-en-bok-i-hodet-på-duster-som-ikke-tror-sjanger-litteratur-har-litterær-verdi-forfatter. Tyve sider inn i min andre av stormesterens romaner (The Dain Curse) er prosaen like magekilende og bakoversveisende som i den første (Red Harvest). Dette er forresten den av Hammets fire romaner du (altså jeg) aldri har hørt om. Lurer på om jeg kommer til å skjønne hvorfor når den er over, for så langt er det meg en gåte. Det er sånt et jævla kick å få en umiddelbar nytelse utav en bok eller forfatter som er så til de grader kanonisert. Muligens enda bedre enn å finne noe utrolig bra som ingen andre har hørt om, fordi jeg forventer at hajpen har skapt slik distanse at jeg ikke klarer å gjøre noe annet enn å beundre storheten på avstand.

(Så bra.)

I natt våknet jeg og leste ferdig Maria Parrs Vaffelhjarte (tusen takk til Linn for anbefalingen). Omtrent halvveis ble jeg avbrutt av en gjeng med alvorlige, men likevel rølpete menn kledd i blazere, hvite skjorter med store krager, og patinerte dångeribukser. “Sårri, kisen”, sa de. “Skal du oppføre deg sånn som dette har vikke no anna valg enn å inndra mannelisensen din”. Så tok de mannelisensen min, rapellerte ut av vinduet og sprengte meg i lufta, akkurat som i Verdens Beste Coca-Cola Zero-reklame. Fullstendig uaffektert ble jeg liggende i ruinene av min konfiskerte maskulinitet og lese. Siden jeg nå ikke lenger var en Mann, trengte jeg ikke late som mer, og kunne med god samvittighet fortsette å gråte av omtrent annenhver side i historien om “Lena og eg i Knert-Matilde”.

(Egentlig vet jeg at det ikke er noe galt med at en tredve år gammel mann sipper som en liten unge av en så forbløffende bra bok. Jeg vet at det ikke er noe galt med det, men likevel kan jeg nå se langt etter mannelisensen min. Livet er så jævlig urettferdig i blant).