…begynte i et flysete på bakken i Ålesund (flysetet var inne i et fly, bakken var dekket av asfalt, ikke ta alt jeg skriver så bokstavelig, pedanteri er MIN jobb), der jeg leste de siste tredve sidene av den siste boka jeg begynte på i 2011. Lars Kepler, Hypnotisören, krim sånn som morra di liker. Dette var faktisk min mors eksemplar, hun syntes ikke keplerdebuten levde opp til hajpen. Jeg er veldig uenig med morra mi, og ble usømmelig øyekroksvåt når (SPOILER) boken avsluttet med å la min nye favorittkriminalkommissarie, Joona Linna, ringe julen inn med sin uimotståelige catchphrase: “Vad var det jag sa?” Siden svenske pocketer IKKE KOSTER NOE SOM HELST, bestilte jeg sporenstreks oppfølgeren Paganinikontraktet.

(Norske pocketer koster for mye. Nyttårsforsett: start folkekampanje for å få ned norske pocketpriser under hundrelappen igjen.)

For første gang siden når nå enn det var Per Elvestuen plutselig ble borte, åpnet jeg DNs lørdagsportrettsider i dag uten å tenke på hvor kjipt det er at Per Elvestuen ikke lenger tegner DNs lørdagsportrettobjekter. Luca Kleve-Ruuds foto av Herbjørg Wassmo var helt fantastisk. Det lokale biblioteket ditt har muligens et eksemplar liggende. Stikk og se, nyt, og lån med deg en av bøkene hennes i samme slengen.

(Noen som har en HW-tittel å anbefale? Ble nysgjerrig etter det intervjuet.)

I fjor hadde jeg planer om å lese to bøker i uka, det vil si 104. Jeg klarte 78. Det er vel bortimot nøyaktig tre fjerdedeler. Ikke verst, men nesten slenger ingen mann av hesten. I år skal jeg klare det, banna bein.