(Faksimile brukt uten spesiell tillatelse fra Nordmøre Museum)

De aller fleste av synserne jeg har nådd å lese så langt virker å være enige i at dette var en arbeidsseier; meningene er litt mer delte om hvorvidt Norge spilte en god fotballkamp eller ikke. Min meningssterke (og generelt fortreffelige) fysioterapeut var i alle fall veldig krass i sin dom over det norske spillet: i hans øyne var det bare langpasning på langpasning, pluss komplett mangel på ro med ballen. Alt dette var selvfølgelig symptomatisk på hvor dårlig Norge var, og hvor dårlig spillermateriale vi har.

I slike standpunkt er det veldig lett å se hvor inngrodd de mest klisjéfylte innvendingene mot Egil Olsens fotball har blitt. Vel var det lite rytme og konsekens i angrepsspillet, men jeg er hellig overbevist om at de norske angrepene langs bakken var klart flere enn de som startet med langpasninger fra dypt inne på egen halvdel. Norge var paniske, men dette skyldes mer kampens karakter og (kvalifisert gjetning fra min side) spillernes tvigrep om trenerens taktikk enn et gap mellom deres og motstanderens ferdigheter. Det var tydelig fra avspark at Portugal hadde funnet det riktige spillet for å bryte gjennom Norges forsvarsorganisering, og kun en viss nivåheving fra Island-kampen pluss et par solide porsjoner flaks gjorde at hjemmelaget overlevde de første tyve minuttene uten baklengs. Men mål preger kamper, og den aforismen ble bevist til de grader av vannskillet som fulgte Erik Huseklepps (John Carews) 1-0.

Etter ledelsen var tatt, opptrådte de norske spillerne med en fandenivolsk innsatsvilje som minutter før hadde vært så å si fraværende. Nivåforskjellen gikk fra å være ve-he-eldig tydelig til uvesentlig. Selvfølgelig var portugiserne fremdeles det førende laget, men i motsetning til fra avspark, da de selv bestemte at de skulle føre kampen, var det nå nordmennene som lot dem føre. Demoraliseringen fra baklengsmålet, Norges intense innsats, deres egne taktiske infleksibilitet, dårlige lagånd, eller hvanåenn gjorde at Portugal ikke maktet å tilpasse spillet sitt til den nye situasjonen. Norge trengte ikke å skåre lenger, kunne bruke all sin konsentrasjon på å få forsvarsspillet til å sitte (spesielt viktig med en, og etter en halvtime, to nye menn i backleddet), og gjorde nettopp det. Om angrepsspillet kom i bakleksa har ingenting å si, fordi kamputviklingen gjorde det underordnet.

Du kan ikke korsfeste et lag for å mangle etablert angrepsspill når de ikke prøver å ha et etablert angrepsspill. Hvis fotball er kunst, må man tillate at det finnes mer enn én estetikk. Portugals fotball er på sitt beste vakker, men det er jammen meg Norges også. Hadde Olsens menn vunnet etter å ha blitt utspilt i samfulle nittifem minutter,  ville jeg vært mer lettet enn glad etterpå. Tro meg, lagene mine har vært nest best, nest nest best eller nest nest nest nest nest nest best hele mitt fotballinteresserte liv; den følelsen kjenner jeg til gangs. Men nå satt jeg der med tårer i øynene og eufori i hele kroppen. Det betyr noe. Det betyr alt.