Hvis du under en Premier League-kamp skulle se denne skotske fotballtreneren dukke opp i ruta, skrik umiddelbart ut etternavnet hans slik måkene i Finding Nemo ville ha gjort det. Dette fungerer spesielt godt i selskap med folk som a) ikke er interessert i fotball, b) er interessert i fotball.
Du har nå fått et forslag til en absurd aktivitet.
Dessuten savner jeg Diana King. Mercy mercy mercy...
Det er med sorg å melde at jeg ser meg nødt til å komme med en alvorlig innsigelse mot min egen status som åpensinnet og moroelskende filmnerd.
Etter nøye sjelegranskning den siste tiden var jeg blitt overbevist om at den snobbete holdningen min til den amerikanske regissøren Michael Bay – kjent for sine overdådige actionfilmer og sitt frynsete rykte blant kritikere – var et tegn på en usunn og destruktiv innstilling. I frykt for at et lukket sinn ville hindre meg fra virkelig å nyte verkene til en av vår tids største kommersielle filmskapere, og i skam over de hyppige fnyseimpulsene Bays to siste kinoslipp (The Island og Transformers) hadde frembrakt i meg, så jeg ingen annen utvei enn å bære korset helt opp bakken, i desperat håp om frelse.
Som et tegn fra oven kom inspirasjonen om den perfekte botsøvelsen. For hadde jeg ikke, som sped tenåring, kost meg glugg i hjel med Bays spillefilmdebut, Bad Boys? I åttendeklassen, var ikke Will Smith og Martin Lawrences kompiskomedie, og Bays adrenaliniserte regi, det aller tøffeste som fantes? Og hadde det ikke for et par år siden kriblet litt da jeg så Bad Boys II bli kanonisert så til de grader i Hot Fuzz? Dette måtte være løsningen. Jeg ville se denne oppfølgeren, og min ungdoms entusiasme ville vise meg veien inn i actionauteurenes aller helligste.
Spent og anspent gjorde jeg meg klar til dyst. Så godt det lot seg gjøre dyttet jeg til side mine egne innvendinger om at de negative holdningene mine ikke gjaldt Bays kinetiske actionsekvenser og frenetiske klipperytmer, men mangelen på nyanser og dybde i karakterer og dialog, filmenes enerverende og variasjonsløse tempo, og sveitserostplott. Så godt det lot seg gjøre – men ikke godt nok. Etter kun førti minutter klarte jeg rett og slett ikke mer. For at de svake punktene – de selvsamme som jeg nettopp har nevnt – skulle vært mulig å overse, måtte de sterke punktene ha vært solide nok til å bære filmen på egen hånd. Og det var de ikke. Actionen var eksplosiv og slagkraftig, men i det lengste temmelig kjedelig. Kjemien mellom Smith og Lawrence så ut til å ha fordampet i løpet av de åtte årene som har gått siden den første filmen, og ble ikke særlig hjulpet av klossete skrevet (muligens delvis improvisert) dialog, og en historie som ennå ikke var kommet igang da jeg slo av. Kanskje aller viktigst: filmen var ikke kul. Ikke et millisekund fikk meg til å kjenne meg fjorten år gammel. Ikke et millisekund fikk Bad Boys II meg til å ville gjøre dette.
Så jeg må kapitulere. Jeg må innse at jeg ikke har det som skal til for å nyte dagens Bay på hans egne premisser. Jeg får ta til takke med Bad Boys 1 og The Rock, og håpe på at mannen en dag bestemmer seg for å holde et godt manus like hellig som han gjør eksplosjoner og kuler i sakte film. Tilgi meg.
Ett av de fire (!) utrolig spennende pressebildene fra filmen. Thompson i midten.
Det er ganske smertefullt å føle at man ikke skjønner noe man vet man burde skjønne. En snurrete amerikansk indiekomedie, hyllet på Sundance-festivalen, og anbefalt videre av de fleste rettroende filmsynsere, burde være midt i blinken for en gjennomsnittlig hipsterfaen som meg selv. Snurrete amerikanske indiekomedier er som oftest det. Sannferdige og sylskarpt observante historier om den ørkesløse tilværelsen ungdommer eller unge voksne gjennomlever i et samfunn som ikke er laget for å forstås; slike filmer er ofte også krydret med sære, karikerte karakterer som allikevel fremstilles med en gjenkjennelig menneskelighet som varmer hjertet og trimmer lattermusklene. Grovkornet fotografi, en og annen fallert hollywoodstjerne i en gjesterolle, musikk hentet fra platesamlingen man skulle ønske man hadde… og så videre.
Men av en eller annen grunn er jeg høyst uvillig til å kjøpe det Rocket Science vil selge meg. Kanskje er det historien, om Hal Hefner (Thompson), en stammende highschoolelev som blir vervet til skolens debattlag av lagets store stjerne, en selvsikker jente han sporenstreks forelsker seg i. Han får hjertet sitt knust, og sverger hevn. På hjemmefronten er Hals foreldre skilt, og moren hans er i et nytt forhold. Muligens skyldtes utilpassheten min et premiss som allerede var så velkjent at jeg havnet i ubalanse med en gang handlingen endret seg fra det jeg forventet. Filmen følger bare såvidt den klassiske malen om den underlegnes kamp (og seier) mot overmakten; vår helt stanger (og stammer) mot veggen så å si hele veien, og de få seirene hans er i beste fall pyrrhiske. Jeg klarer selvfølgelig å se at det er der filmens budskap og misjon ligger, i fornektelsen av sjangerklisjéene. Rocket Science presenterer en mer virkelighetsnær fremstilling av hvordan en stammende gutt kjemper og kjemper, på tross av at han aldri blir benådet av fiksjonens guder, og gjort fra frosk til prins. Han gir ikke opp, og havner til slutt et sted hvor han har det bittelitt bedre, og skjønner ørlite mer av livet enn han gjorde i begynnelsen. Budskapet er vakkert, jeg kan til og med gå med på at det er rimelig dyktig fremstilt, og således misunner jeg alle de som har sittet igjen med den nødvendige dosen katarsis når rulleteksten har kjørt igang.
For meg – dessverre - virker filmen altså såpass ubalansert at jeg ikke er i nærheten av å føle meg så lutret som jeg aner at jeg burde vært etter å ha sett den. Alle ydmykelsene helten vår gjennomgår, i utallige scener der han for harde livet forsøker å overkomme stammingen sin, har ingen motvekt, ingen søt kløe å kontrastere den sure svien med. Alle menneskene Hal har med å gjøre virker enten sære, utilgjengelige eller uleselige (eller alt på en gang); både for meg som seer, og for hovedpersonen selv. Avstanden og isolasjonen som skapes av stammingen hans, gjengis i måten filmen fremstiller verdenen rundt ham – han er avstengt fra verden, ute av stand til å skape forbindelser utover de mest overfladiske, rutinemessige, dagligdagse, derfor ser vi karakterene bare som de unåelige sjablongene Hal ser, ikke som menneskene de faktisk er. Dette får Hals kamp til å virke fullstendig meningsløs. Det er mulig han ser verdien og attraksjonen i å nærme seg denne verdenen, men for meg ser det mer ut som en kamp for å kunne gå fra en type tomhet og isolasjon til en annen.
I fokus: Katey Sagal, fra Sons of Anarchy
Noe du kanskje ikke visste: fjernsynsserier vil ikke råtne vekk hjernen din hvis du ser dem på en dataskjerm.
Privileged – enda en tenåringssåpe sentrert rundt den amerikanske overklassen, med setting i Palm Springs. Serien kan ses på som en slags hybrid av de to store GG’ene (Gossip Girl og Gilmore Girls). Ikke like overdådig og dekadent som førstnevnte, ei heller like varm og humoristisk treffsikker som sistnevnte, men Privileged klarer allikevel å gjøre det beste ut av rommet mellom de to stolene.
The Mentalist – klikk her for en lengre anmeldelse.
Sons of Anarchy – krim/familiedrama sentrert rundt en motorsykkelklubb i California. Veldig lett å begynne å droppe navn på andre fremtredende kabelserier når man skal beskrive SoA, men etter hvert som denne første sesongen nærmer seg slutten, står serien mer og mer frem som noe helt eget. Den kanskje fremste grunnen til egenarten er settingen. Man skulle tro at de aller fleste aspektene av organisert kriminalitet i USA på dette punktet skulle være utbrukt av film og fjernsyn, men her har skaperne maktet å gi oss en eksotisk og frisk verden, i det mediet som egner seg best for slike voyeuristiske dypdykk. Skyting, drekking, puling og Harleyer for sansene, komplekst shakespearsk drama for hode og hjerte.
Friday Night Lights – må nesten fatte meg i korthet her, for jeg kan skrive om denne enestående serien til kyrne kommer hjem. Etter en delvis skuffende andresesong er vi stort sett tilbake til den standarden som uke ut og uke inn resulterer i femogførti minutter med konstant klump i halsen, tårer i øynene, latterkramper og kiling i magen. I tilfelle du ikke kan fullføre den siste setningen i dette avsnittet, kjøp sesong en på DVD nå. Du vil ikke angre. Alle sammen nå: “Clear eyes, full hearts…”
Pushing Daisies – fremdeles ikke tatt av lufta, så det er bare å fortsette å holde samtlige fingre krysset (nei, tommelen er ikke en finger). Mens du venter på dommens dag, kan du jo se på de vene bildene jeg postet her om dagen, eller fantasere om hva denne sesongens episode nummer ti egentlig kommer til å handle om. Den heter nemlig “The Norwegians”.
Menn i svart/hvitt: Jared Padalecki og Jensen Ackles, fra Supernatural
Supernatural – mye bedre enn et overfladisk blikk skulle tilsi: to kjekkaser jakter på mannevonde monstre og skumle spøkelser på tvers og langs av Amerikas forente stater. Forbi det overfladiske blikket finner du nemlig en en produksjondesign og mytologi som skrever over både de jordnære og de mer gotiske sidene av amerikanabegrepet; en velanvendt intim kjennskap til horrorsjangeren – og en hel masse selvironi og sjarme. I tillegg har Supernatural gjennom fire sesonger støtt og stadig klart det åndsfellen Buffy the Vampire Slayer svært sjeldent fikk til: å snu opp ned på sjangerklisjéer, men samtidig også være skummel.
Hvis du legger sammen timeantallet for alle disse seriene, kommer det til å åpne seg et svart hull som vil gjøre ende på hele universet som vi kjenner det du til å vite akkurat hvor mye fjernsyn jeg ser i en gitt uke. Av og til ser jeg fotball også, men det er bare tristesse og tragikomisk faenskap for tida, så jo mindre sagt om den saken, jo bedre.
Alltid Fleire Dagar
… og no les eg debutromanen hans. Frå eit av dei fyrste kapitla:
Og kameraten min heitte Miki, oppkalla etter Kaptein Miki i bladet Vill Vest. Det er ingen vits i å prøve å beskrive han. Han såg ut som vanlege folk.
(Om du syntes det sitatet var så gromt at du vil lese boka sjølv, må du nok på biblioteket eller ein brukthandel. Det Kongelege Norske Samlaget har nemleg vore så elskverdige å la ho gå ut av trykk.)
Den guddommelige Neil Patrick Harris, fra How I Met Your Mother
Flere amerikanske fjernsynsføljetonger som gomler tiden min som drops:
Gossip Girl – deilig dekadant tenåringssåpe. Få ting er fjernere fra min hverdag enn “the scandalous lives of Manhattan’s elite”, og jeg suger det inn med vidåpne, avslappede porer. Klærne er fantastiske, menneskene er vakre, intrigene er barokke, og det skader heller ikke at manusene faktisk fremstår som over gjennomsnittet velskrevne, så lenge man ikke forventer at serien skal være mer enn det den er.
Terminator: The Sarah Connor Chronicles – om jeg skulle droppet én serie fra min sjumilslange ukentlige liste, ville det antageligvis blitt T:tSCC. Selv om det beste fra filmene blir godt ivaretatt også på teveskjermen, er det beste fra filmene ikke stort mer enn halvveis hjerneløs dystopisk pseudo-science fiction med spektakulære actionsekvenser. Vel, serien er faktisk litt mer enn som så – Summer Glau, Lena Headey og Brian Austin Green (ja, han fra Beverly Hills 90210) hever nivået betraktelig, men det er sjelden episodeslutt bringer mer med seg enn et skuldertrekk.
The Big Bang Theory – jeg er en passelig heterofil bleik mann fra et vesteuropeisk land. Hvis det er noen her i verden som ikke trenger å frykte diskriminasjon og hets grunnet kjønn, legning eller etnisk tilhørighet, er det sånne som meg. I så måte fungerer denne serien – en flerkamera-sitkom om en gjeng stereotype nerder i Los Angeles – som en (veldig, veldig mild og ekstremt ufarlig) smak på hvordan det er å bli puttet i en bås og sett ned på fordi man er den man er. Ikke det at TBBT har en slik tematikk, men måten den fremstiller nerder på er temmelig nedlatende og endimensjonal. Den er også til tider ganske så morsom.
How I Met Your Mother – det sier sitt om hva jeg er ute etter i (amerikanske) komiserier når dette er mitt absolutte favoritteksemplar av arten fra de siste fem årene. Ikke Curb Your Enthusiasm, ikke 30 Rock, ikke It’s Always Sunny in Philadelphia, men en ganske gammeldags multikamera-sitkom med bokslatter, om fem venner som bor i New York. Allikevel er dette langt fra noen guilty pleasure; HIMYM (mange serier med lange titler på teve i USA for tiden, gitt) er meget velskrevet, velspilt (og varmhjertet) komedie av høyeste klasse, som vil sjarmere buksa av deg hvis du klarer å se forbi den velbrukte staffasjen. Dessverre har de første episodene denne sesongen vært litt skuffende, men jeg stoler på at det bare er en midlertidig ustøhet.
Ryan McPartlin som Captain Awesome
Chuck – i likhet med Terminator, krever denne en viss toleranse for gapende hull og usannsynligheter i plottavdelingen; men belønningen for å legge bånd på ens interne logiske vaktbikkjer er betydelig større i Chucks tilfelle. Florlett spionkomedie og intet mere, noe som er fullstendig greit. Dessuten: Captain Awesome. Captain Awesome er best.
Resten i morgen.
Fra True Blood: Rutina Wesley og Anna Paquin
Ved jevne mellomrom kommer jeg til å tromme ut samleposter om de mediene hvor inntaket mitt er størst, altså tegneserier, fjernsyn og film. Delvis grunnet den sedvanlig nerdete, tvangstenkende komplettismen; og delvis treningen slike poster gir i skriving av kapselanmeldelser. Apropos sistnevnte: jeg har slakket med hensyn til disse korte anmeldelsene på Bokkilden og Lovefilm som jeg refererte til her, men planlegger et lite skippertak i det henseende senere i dag.
Dagens første samlepost gjelder de forskjellige amerikanske fjernsynsseriene jeg ser på ukentlig basis. Flere av disse kommer jeg til å dykke dypere i etter hvert, som jeg gjorde med The Mentalist, men her er en liten oversikt over de altfor mange timene jeg ukentlig vier til de siste ti årenes kanskje aller viktigste fiksjonsmedium.
Mad Men - den andre sesongen er nettopp avsluttet, og var like avsindig bra som den første. Det er ikke mange “timeslange” serier med denne kompleksiteten igjen, etter at alle de store HBO-seriene har lagt inn årene. Hvis du skal kjøpe en DVD i år…
Californication – en smule underlig å starte opp igjen med sesong to av denne etter nyhetene om hovedrolleinnehaver David Duchovnys sexavhengighet og samlivsproblemer. Heldigvis har den småkvalme følelsen av en litt for nærgående blanding av fiksjon og virkelighet gitt seg etter hvert som serien har fortsatt å levere deilig overrumplende doser av emosjonell ærlighet, omringet av overseksualisert LA-satire.
Entourage – en serie jeg finner det veldig vanskelig å skulle gå i kritisk klinsj med, siden den stort sett bare er det den er. De aller fleste amerikanske kritikerne jeg leser har gitt opp Entourage for lenge siden, men, jeg vet ikke, det er bare noe veldig avslappende med den stort sett fullstendig tannløse og meget formeltro greia de har gjort i fem sesonger nå. Pluss for den seneste episoden, som hadde den beste samlingen av gjesteskuespillere på en god stund: Stellan Skarsgård, Gary Cole og Jason Patric i en og samme episode!
True Blood – Alan Balls nye serie virrer frem og tilbake mellom slagkraften fra de beste stundene i Six Feet Under, og panneklaskende latterlige vampyrklisjéer. Aldri mindre enn interessant, og verdt å se ene og alene for Rutina Wesleys innsats som hovedpersonens bestevennine. En av årets skuespillerprestasjoner.
Dexter – muligens en anelse mindre strålende enn de første to sesongene, men det er tidlig enda. De fleste innvendingene mot episodene som er blitt vist så langt dreier seg om støtterollene – noe jeg ikke helt kan relatere meg til. Seriens største problem ligger for meg i det at den handler om en karakter som så veldig lett kan være fullstendig forkastelig. Manusteamet har enn så lenge unngått de fleste fallgrubene, men denne sesongen har det vært et par tilfeller hvor jeg plutselig har innsett hvor ekkelt det er å skulle sympatisere med en karakter som myrder andre mennesker – uansett hvor fæle ofrene hans er – og den følelsen av vemmelse og distanse til Dexter var jeg ikke i nærheten av å føle på de to første sesongene.
Neida, det var ikke på langt nær alle seriene jeg ser, men fem stykker for holde for denne første posten. Mer følger.
Regi: Lawrence Trilling, foto: Michael Weaver, produksjonsdesign: Michael Wylie. Applaus.
Den aller vakreste (og vittigste, og varmeste, og mest vanvittige) serien på fjernsynet for øyeblikket. Seriøst, den siste episoden så til tider ut som om den var fotografert av Christopher Doyle. Nå er seertallene for den nye sesongen såpass miserable over dammen at det er stor fare for at det ikke blir produsert mer enn de tretten episodene som allerede er blitt bestilt, og så er det slutt. Så enten skriver jeg et gravøl når giljotinen faller; eller en festtale når grisene flyr forbi vinduet mitt, og ABC gir grønt lys for en hel sesong. Enn så lenge kan du jo væte ganen med disse stillbildene – og importere sesong 1 på DVD.
Hr. Reddick, i sivil.
Den amerikanske nöjessajten The AV Club har et nytt intervju med Lance Reddick (som spilte Løytnant Daniels på The Wire). Intervjuet er i serien “Random Roles”, hvor en skuespiller kommenterer roller fra hele karrieren sin. Et dypdykk i intervjuseksjonen til The AV Club er forresten en av internettets klassiske gleder, og anbefales uten forbehold.
På et punkt i intervjuet snakker Reddick om kontrasten mellom å spille rettskafne og tvilsomme politimenn, og får så spørsmål om han finner det tilfredsstillende å spille virkelig mørke roller. Svaret:
“Yeah, I don’t know what it is, but there is. I was talking to David [Simon] about that in season four, just about drama in general. He said, ‘Well, happiness isn’t interesting.’ Funny is, but even funny generally comes out of conflict, but it’s turned upside down so that it is made absurd instead of tragic. What’s interesting to me is being able to go into something that is kind of extreme. The thing that I’m really desperate to do right now is something funny.”
Jeg skulle gitt ganske mye for å høre David Simon gå mer i dybde om akkurat det Reddick siterer ham på der, siden jeg synes det er et ganske problematisk utsagn. Uansett hvor dystre vendinger The Wire tar, har jeg aldri sett på serien som misantropisk. For meg er den nådeløse ærligheten series sterkeste side, en ærlighet som gjør at man tror på karakterene og historiene, man tror på byen. Man ser den til tider forjævlige hverdagen disse menneskene lever, man ser håpløsheten – men man ser håpet også, nettopp fordi alt er så ærlig fremstilt. Jeg oppfatter karakterene i The Wire som virkelige. De er interessante fordi de virker i stand til å føle hele bredden og dybden av menneskelige følelser. Joda, Baltimore er en… sammensatt by, og selv de minst korrumperte og samvittighetsfulle karakterene sliter i motbakke, men selv om serien skildrer alvorlige samfunnsproblemer og mennesker som enten bidrar til problemene eller slåss mot problemene i konstant motvind, så blir den aldri en dystopi. Lykken er definitivt til stede der hele tiden, som i det virkelige liv, enten som noe man jager, noe man nekter seg, eller som et mer eller mindre sporadisk nærvær. Karakterene går ikke rundt i konstant lykkerus, men som deg og meg finner de lykken her og der, sporadisk, der de trenger å finne den, der de minst venter å finne den. Handlingen i The Wire har ikke plass til så mange solskinnshistorier fra Maryland, men David Simon hadde ikke vært så bejublet om han ikke hadde passet på å skape karakterer virker å være i stand til føle lykke, uansett hvor kjipt de har det.
(Joda, jeg er fullstendig klar over at jeg har brukt 300 ord på å argumentere mot en mening som meget vel kan være feilsitert.)
