
I fokus: Katey Sagal, fra Sons of Anarchy
Noe du kanskje ikke visste: fjernsynsserier vil ikke råtne vekk hjernen din hvis du ser dem på en dataskjerm.
Privileged – enda en tenåringssåpe sentrert rundt den amerikanske overklassen, med setting i Palm Springs. Serien kan ses på som en slags hybrid av de to store GG’ene (Gossip Girl og Gilmore Girls). Ikke like overdådig og dekadent som førstnevnte, ei heller like varm og humoristisk treffsikker som sistnevnte, men Privileged klarer allikevel å gjøre det beste ut av rommet mellom de to stolene.
The Mentalist – klikk her for en lengre anmeldelse.
Sons of Anarchy – krim/familiedrama sentrert rundt en motorsykkelklubb i California. Veldig lett å begynne å droppe navn på andre fremtredende kabelserier når man skal beskrive SoA, men etter hvert som denne første sesongen nærmer seg slutten, står serien mer og mer frem som noe helt eget. Den kanskje fremste grunnen til egenarten er settingen. Man skulle tro at de aller fleste aspektene av organisert kriminalitet i USA på dette punktet skulle være utbrukt av film og fjernsyn, men her har skaperne maktet å gi oss en eksotisk og frisk verden, i det mediet som egner seg best for slike voyeuristiske dypdykk. Skyting, drekking, puling og Harleyer for sansene, komplekst shakespearsk drama for hode og hjerte.
Friday Night Lights – må nesten fatte meg i korthet her, for jeg kan skrive om denne enestående serien til kyrne kommer hjem. Etter en delvis skuffende andresesong er vi stort sett tilbake til den standarden som uke ut og uke inn resulterer i femogførti minutter med konstant klump i halsen, tårer i øynene, latterkramper og kiling i magen. I tilfelle du ikke kan fullføre den siste setningen i dette avsnittet, kjøp sesong en på DVD nå. Du vil ikke angre. Alle sammen nå: “Clear eyes, full hearts…”
Pushing Daisies – fremdeles ikke tatt av lufta, så det er bare å fortsette å holde samtlige fingre krysset (nei, tommelen er ikke en finger). Mens du venter på dommens dag, kan du jo se på de vene bildene jeg postet her om dagen, eller fantasere om hva denne sesongens episode nummer ti egentlig kommer til å handle om. Den heter nemlig “The Norwegians”.

Menn i svart/hvitt: Jared Padalecki og Jensen Ackles, fra Supernatural
Supernatural – mye bedre enn et overfladisk blikk skulle tilsi: to kjekkaser jakter på mannevonde monstre og skumle spøkelser på tvers og langs av Amerikas forente stater. Forbi det overfladiske blikket finner du nemlig en en produksjondesign og mytologi som skrever over både de jordnære og de mer gotiske sidene av amerikanabegrepet; en velanvendt intim kjennskap til horrorsjangeren – og en hel masse selvironi og sjarme. I tillegg har Supernatural gjennom fire sesonger støtt og stadig klart det åndsfellen Buffy the Vampire Slayer svært sjeldent fikk til: å snu opp ned på sjangerklisjéer, men samtidig også være skummel.
Hvis du legger sammen timeantallet for alle disse seriene, kommer det til å åpne seg et svart hull som vil gjøre ende på hele universet som vi kjenner det du til å vite akkurat hvor mye fjernsyn jeg ser i en gitt uke. Av og til ser jeg fotball også, men det er bare tristesse og tragikomisk faenskap for tida, så jo mindre sagt om den saken, jo bedre.